Fått tilbake livet mitt

Etter ønske fra Anne, som har hjulpet meg på veien, deler jeg min historie og mine erfaringer, for å vise at det finnes håp om bedre dager. Det finnes hjelp å få. Og det er mulig å få et godt liv, selv om man har smerter som daglig følges«venn», selv om man er «kroniker».

Smerter har vært en del av hverdagen min i mange år, uhelbredelig kroniker er merkelappen jeg har fått. Smertene har vært så sterke at de har tatt fra meg livskvaliteten og livsgleden, men nå har jeg funnet min medisin til en bedre hverdag og økt livskvalitet. Gleden over livet og hverdagen er tilbake. Medisin min har vært trening under kyndig og trygg veiledning

Smertene tok alt

Motløs, deprimert og isolert med en selvtillit som var smuldret bort og en yrkesidentitet som var tatt fra meg, var dagene mine lange, alt for lange. Jeg levde, men opplevde jeg sto utenfor livet. Det passerte forbi, mens jeg strevde med å holde ut. Holde ut smertene som paralyserte livet mitt, som hadde tatt fra meg jobben, tatt fra meg mitt sosiale og aktive liv, tatt fra meg motet, selvtilliten og egenverdet. Smertene som hadde etterlatt meg i et tomrom. Et tomrom hvor alt handlet om å få timene og dagene til å gå, til å holde ut smertehelvete som livet mitt var blitt.

Lær deg å leve med det

Det toppet seg for meg da jeg var 59 år. Da stivnet hele kroppen. Jeg kunne ikke bevege meg i det hele tatt. Smertene var overveldende. Hjelpen jeg fikk var på nytt smertestillende, med beskjed om å være forsiktig og holde meg i ro. Konklusjonen jeg fikk fra leger og behandlere jeg søkte hjelp hos var;

« – Dette er kronisk, du kommer ikke til å bli bedre, du får spise smertestillende å lære deg og leve med det».

Kun 59 år, så var livet mitt som dette. Livskvaliteten på bunn og liten grad av livsglede, uten utsikter til bedring. Så møtte jeg Anne Carlsen.

Arbeidsuhell

Smertene mine startet etter et arbeidsuhell på jobb som sykepleier da jeg var 31 år, etter det har smertene vært til og fra, slik at jeg klarte stå i jobben min. Men etter 24 år sa kroppen stopp. Smertene tok overhånd, og Nav sa det var på tide å gi opp arbeidslivet. Vi hadde prøvd alt vi kunne prøve, uten hell.

Jakten på bedring

For selv om jeg fulgte legers og utallige fysioterapeuters råd om å ta det med ro og spise smertestillende, så ble jeg ikke bedre, tvert i mot. I tillegg til mye sengeleie prøvde jeg mye annet i jakten på bedring; stretching, kopping, massasje, korsett, treningsøvelser i gode perioder. Mer smertestillende – det gikk mye medikamenter. Noe av dette hadde litt effekt, men den var alltid kortvarig. Da forverringen av smertene kom, kom også beskjeden om å ta det med ro.

Måtte gi opp

Etter 24 års kamp mot smertene var resultatet at jeg bare ble verre og verre, med det resultat at jeg måtte jeg gi opp arbeidslivet og ble arbeidsufør. Da klarte jeg ikke å gjøre selv de mest hverdagslige tingene som alle andre kunne. En stund klarte jeg ikke en gang å kjøre bil. Det var tøft å bli arbeidsufør, for jeg var så glad i jobben min. Men jeg skjønte det ikke var noen vei utenom, så det var med tungt hjerte jeg tok farvel med jobben og kollegaene mine som betydde så mye for meg. Jeg stortrivdes jo der, hadde et utrulig godt arbeidsmiljø sammen med fantastiske kollegaer.

Kjedelig og ensformig dager

Å miste arbeidslivet mitt gjorde at jeg mistet mye av egenverdet mitt. Yrkesidentiteten min ble borte. Etterhvert som tiden gikk uten jobb, ble jeg mer og mer isolert. Troen på meg selv minket også i takt med tiden som gikk. Savnet etter kollegaene var, og er enda, stort. Overgangen til uføretrygd var veldig merkbar på mange områder. På det økonomiske plan kjentes det godt på bankkontoen. I tillegg føltes tittelen «uføretrygdet» veldig stigmatiserende, noe som gikk på selvtilliten og egenverdet løs. Det gjorde at jeg følte meg verdiløs. Jeg bidro jo ikke til noe i hverdagen lenger. Det ble tøft å snakke med venner og gamle kollegaer om deres aktive liv og hverdag, som var stikk motsatt av mitt. Mitt besto av innholdsløse dager som fløt forbi. Kjedelige og ensformige dager, hvor jeg ikke klarte være med på noen ting.

Tiltaksløs

Med en aktiv mann jeg ikke klarte følge tempoet til, en hytte utenom allfarvei som jeg elsket tilbringe tid på, men ikke lenger klarte komme meg til, ble jeg både motløs og lei meg. Smertene mine begrenset oss begge. Jeg klarte jo ingenting lenger. Frykten for at smertene skulle slå til uten forvarsel og paralysere meg langt hjemmefra, gjorde at jeg avsto fra alt som skjedde utenfor husets trygge vegger, og heller holdt meg hjemme. Dette gjorde meg til slutt tiltaksløs. Terskelen for å la være ble veldig liten, med det resultat at jeg gjorde mindre og mindre. Alt ble et ork.

Ingenting uprøvd

Da alt toppet seg, og smertene ble så sterke at kroppen låste seg – jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å røre meg – søkte fastlegen min meg til Nimi og deres 9 ukers treningsopplegg for kronikere, et kurs man må henvises til av lege. Ingen av oss hadde så veldig tro på at dette skulle fungere for meg, var vel mest for å prøve og gjøre et eller annet siden alt var så fastlåst, for at ingenting skulle være uprøvd. Fastlegen mente det kunne være verd et forsøk. Jeg var enig, og godt var det. For det var det som gjorde at jeg kom i gang. Det var her jeg møtte Anne for første gang.

Håp

Anne var foreleser og personlig trener for gruppen jeg deltok i. Første gangen jeg traff henne holdt hun et foredrag for gruppen, hvor hun fortalte sin historie. En historie som gjorde sterkt inntrykk. En historie som ga håp. Etter endt Nimikurs tok jeg kontakt med Anne. Erfaringen med henne gjennom kurset gjorde at jeg hadde stor tro på at hun kunne hjelpe meg med mine smerteproblemer. Det ble starten på et fantastisk samarbeid.

God løsning

Jeg kjente fra første stund at dette var en god løsning. Allerede etter fjerde timen vår begynte jeg å merke bedring. Etter kun få uker kunne jeg strekke ut begge armene mine i fullt leddutslag, noe jeg ikke hadde kunnet gjort på mange år. På grunn av kompliserte brudd i begge albueleddene mine for noen år tilbake, så hadde begge armene stivnet i 35 graders vinkel. Beskjeden fra leger og terapeuter var at dette var så bra som jeg kunne bli. Det beste jeg kunne gjøre var å lære meg å leve med det. Nå kan jeg ikke bare strekke ut armene mine, jeg kan i tillegg skyve en slede på 80 kilo framfor meg på strake armer, og bevege dem normalt igjen.

Bra for meg

Jeg har også skjev ryggrad, slik at overkroppen heller til venstre og luter framover når jeg står. Holdningen min er klart forbedret, så mye at mine nærmeste ser forskjell. Jeg får komplimenter for min nye forbedrede holdning. I tillegg har jeg kunne legge vekk de smertestillende medikamentene jeg fram til nå har vært avhenging av. Ikke rart jeg synes dette er bra for meg, og absolutt verd investeringen det er å samarbeidet med Anne.

Økt selvfølelse

Den største endringen jeg merker hos meg selv, er at jeg ikke lenger er redd for smertene. I stedet for å frykte de slik jeg gjorde før, så utfordrer jeg dem i dag, og vinner stadig oftere utfordringen. Mestringsfølelsen, som treningen og samarbeidet med Anne gir meg, har økt selvfølelsen, humøret og ikke minst livskvaliteten min. Der andre bare har sett en rygg, en arm eller en nakke, har Anne sett hele meg og gitt meg kunnskap til å forstå. Kunnskap se sammenhenger. Gitt meg håp og positiv betryggelse på det vi holder på med, i motsetning til andre jeg har møtt som ikke har klart å gjort annet enn å syntes synd på meg, uten evne til å finne løsninger som har fungert.

Hverdagslykke

Jeg trenger ikke å bli syntes synd på. Det gjøre ikke Anne. Hun fokuserer på hva jeg kan og klarer få til. Etter timene våre går jeg alltid hjem i bedre form og humør enn jeg kom i, det gjør at jeg holder avtalene våre selv på dårlige dager. Med Anne sin hjelp har hverdagen min fått et helt nytt innhold. Selvtilliten min er tilbake. Egenverdet, sammen med trua på meg selv, er stadig økende. Mestringsfølelsen og mitt sosiale liv er tilbake. Jeg har vært så heldig og alltid hatt mange gode venner, som har tatt godt vare på meg i dårlige perioder. De har kommet hjem til meg når jeg ikke har klart å gå ut. De har tatt med seg filmer og mat, te og godt humør, kaffe og kaker. De har holdt liv i vennskapet vårt når det har røynet på. Nå kan jeg endelig være med dem på den sosiale arenaen utenfor hjemmets fire vegger. Dette gir en ubeskrivelig god følelse.

Utrulig hvor godt en kopp kaffe kan smake i selskap med gode venner på kafé, mens jeg nyter å se et yrende folkeliv rundt meg. En hverdagslykke jeg tidligere tok for gitt.

Anne avgjørende for resultatet

Jeg var på Nimi i 9 uker. Men jeg er ganske så sikker jeg ikke hadde trent, eller hatt det slik jeg har det i dag, hadde jeg ikke begynt å jobbe sammen med Anne. Hadde jeg ikke møtt henne, ville jeg nok fremdeles ligget på sofaen, tatt det med ro og spist smertestillende, mens dagene fortsatte å gli forbi uten innhold.

Anne har lært meg utrulig mye om kropp, funksjon og mestring. Jeg opplever at hun vet hva hun prater om. Både fra sin egen erfaring, og med sin faglige kunnskap om muskel, skjelett, anatomi, smertemestring og nervesystemets påvirkning av funksjonsnivå, reaksjonsmønster og smerteopplevelse. Jeg er sykepleier selv av yrke, så jeg mener å kjenne igjen en fagperson når jeg møter en. Og det mener jeg Anne er. Hun ser løsninger der jeg ikke tror det finnes noen, noe som har gitt meg livskvaliteten tilbake. Anne gir meg en utrulig motivasjon. Hun gir meg tro på at det er mye jeg kan gjøre for å bedre hverdagen min, og ikke minst brakt glede inn i treningshverdagen, noe som gjør det veldig lett å ta mine doser «medisin», for det er det treningen er; min medisin for en bedre hverdag.

Viktige verktøy

Noe av det viktigste å jobbe med Anne har gitt meg er trygghet. Hennes måte å dele kunnskapen sin på ga meg dette. Jeg har fått tilbake troen på at kroppen min tåler å brukes.

Det hun lærte meg om sammenhengen mellom sentralnervesystemet og kroppens reaksjoner på smerter, har vært helt avgjørende for meg. Avgjørende for at jeg har våget å utfordre meg selv til tross for smertene.

Så der jeg før unngikk alle situasjoner som jeg opplevde kunne utløse smerter, så utfordrer jeg i dag de samme situasjonene. Jeg er trygg på at jeg har verktøy til å takle utfallet om det skulle bli vondt. En slik situasjon var skigåing, som jeg tidligere elsket å gjøre, men ikke lenger turde på grunn av smerteutbruddene mine. Stor var derfor gleden da jeg, faktisk før måldatoen vår, fullførte årets første skitur. Vel og merke bare en kort tur, men likevel. Jeg har fått skiene tilbake på bena, og jeg er trygg på turene blir lengre etterhvert. Dette takket være Anne, som har lært meg å bli venn med smertene mine, som har hjulpet meg å finne verktøy til å møte og mestre utfordringene smertene gir.

Riktige prioriteringer

Komme tilbake til arbeidslivet og kollegaene mine tror jeg dessverre ikke er realistisk for meg. Restarbeidsevnen min går med til trening. Jeg trenger den, treninga. Den er medisinen min for å opprettholde den gode livskvaliteten jeg har oppnådd. Medisinen for å slippe å falle tilbake til dager som bare glir forbi, for å fortsette å ha det så bra som jeg har det i dag.

For å holde smertene – som fremdeles er til stedet i varierende grad – i sjakk, er aktivitet og trening avgjørende. Jeg vet at om jeg slutter å trene vil smertene på nytt få overtaket i livet mitt. Dit skal jeg ikke igjen, om det er noe som helst jeg kan gjøre for å unngå det. Derfor er treningen kommet for å bli. Den er en prioritert del av mine ukentlige oppgaver.

Livsgleden tilbake

Da jeg møtte Anne, levde jeg andres liv ved å lese om dem i bøker for å få dagene til å gå. Nå nyter jeg å leve mitt eget liv i stedet. Dagene glir ikke lenger bare forbi, med meg som passiv tilskuer. Jeg deltar – livsgleden er tilbake i livet mitt.

Jeg ser lyst på den videre hverdagen, har stor tro på at jeg kan bli enda bedre. Jeg har begynt å sette meg stadig større mål, med egen innsats og Anne sin hjelp er jeg sikker på å nå dem.